Når Rosenborg mister all fremdrift, som i første omgang i går, så skyldes mye at Anthony Annan setter foten på bremsepedalen.
Publisert: 06.04.2010 kl. 07:36 , endret: 06.04.2010 kl. 10:33
Statistikksenter Eliteserien:
Det finnes veldig mye godt å si om Rosenborgs nummer 4. I deler av spillet sitt holder han verdensklasse. Annan kan komme til å spille en viktig rolle på Ghanas VM-lag i juni. Så god er han defensivt.
Offensivt holder han ikke mål i eliteserien. Når han vinner ballen avanserer han fremover til han møter en motstander, så vender han og slår ballen til side eller skrått bakover til venstre. Vi kan kalle det en bremsepasning.
Dette skjer akkurat i den fasen da hele laget er, eller skal være, i fullt firsprang fremover. Når ballen ikke følger med fremover, så stopper løpene og da forsvinner all rytme i angrepsspillet.
(Artikkelen fortsetter)
Målene RBK - Strømsgodset 3-0
Du kan jo tenke deg selv. Hva er vitsen i å storme fremover, hvis du vet at ballen ikke kommer når den skal? Hvor mange ganger orker man å starte på formålsløse løp? Da kan man jo like gjerne la være å løpe. Og da blir resultatet den kjedsommeligheten som preget mye av gårdagens kamp.
Anthony Annan sitter på en måte både på bremsepedalen og gasspedalen i Rosenborg. Han vinner svært mange baller og mye skal innom midtbanesentralen. Men han klarer sjelden eller aldri å trykke på den rette pedalen.
Det har litt med det å gjøre at han ikke har noen god pasningsfot og kanskje heller ikke overblikket som kreves.
Den som husker Bent Skammelsrud eller Ørjan Berg, har et bilde på netthinnen av spillere som alltid jaget indreløperne fremover med pasninger som Roar Strand måtte løpe fort for å innhente.
De to brukte gasspedalen. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg håper at Erik Hamrén vet det, for jeg synes ikke at folk skal sitte på fotballkamp med en følelse av å kaste bort på både tid og penger.
Det var en stund at jeg ønsket meg tilbake til snøen og varmen fra ei tørr bjørkvedskie. En kjedeligere omgang fotball enn den første mot Strømsgodset, kan jeg ikke huske å ha sett på Lerkendal.
Null målsjanser helt til Trond Olsen fant på at han like gjerne kunne gå helhjertet på mål idet klokka hadde passert 44.
Som en gammel RBK'er sa det på vei ut: «De må da orke å jogge, kanskje til og med løpe fremover når laget vinner ballen, ellers har de ingen sjanse til komme i overtall.»
Han hadde åpenbart ergret seg minst like mye som meg over manglende fremdrift. Men jeg foreslår at vi frikjenner spillerne for manglende vilje. Når man ikke får til det man prøver på, så sprer det seg en frustrasjon, eller oppgitthet og da er det lett å ty til et annet alternativ. Den lange pasningen som heller ikke kler Rosenborg veldig bra. I hvert fall ikke når den ikke kommer frem til adressaten.
Men det var lyspunkter. De som så de siste 20 minuttene i går, må tro at Rosenborg er i god høstform og at Steffen Iversen er en av Europas beste spisser. Iversen var involvert to ganger foran mål.
Første gangen fikk han stå helt alene og klinte den trygt i mål. Plankekjøring for Steffen! De andre var et kunstverk. Først et vanskelig mottak som han løste elegant med en mann i ryggen, på andre berøring la han ballen nøyaktig til rette og på den tredje smalt det med perfekt presisjon.
Og med det skuddet var kampen plutselig verdt inngangspengene og litt til. For det var sjelden vare det Steffen Iversen leverte der. Et perle ut av det mest kostbare smykkeskrinet.
Forøvrig ser det ut som om Iversens tilstedeværelse er nok til endre et kampbilde. Selvtilliten hans smitter på medspillerne. Motspillerne flokker seg rundt ham og dermed blir det rom. Steffen Iversen steller i stand mye rart med sin oppfinnsomhet. Spesielt når han kommer innpå det siste kvarteret mot en utslitt motstander. Da blir det rått parti.
Jeg sitter med en følelse av at den skjøre helsen til Steffen Iversen vil avgjøre hvordan denne sesongen utvikler seg.
