Et lag døde 6. februar 1958. Og myten om Manchester United ble født.
Publisert: 01.02.2008 kl. 07:41 , endret: 22.07.2008 kl. 21:49
MANCHESTER: Duncan Edwards hadde nettopp fylt lungene med luft da fotografen trykket ned utløserknappen. Det er derfor den store brystkassen til Duncan virker så enorm på den store fasadeduken som er spent opp langs hovedinngangen på Old Trafford.
Femti meter lang og bortimot ti meter høy. Dette er det siste bildet som ble tatt av Busby Babes, kvelden før laget ble revet i filler ved enden av rullebanen på flyplassen i München etter mellomlanding. Du kan formerlig se hvor ivrig Duncan Edwards er på at kampen mot Røde Stjerne skal blåses i gang. Det var iskaldt i Beograd, og på bildet virker de andre spillerne like utålmodige som Duncan.
- Varmt eller kaldt, tidlig eller sent, de var nesten umulige å stagge, de kunne knapt stå i ro og vente på noe som helst. Det måtte skje noe hele tiden. De var som unger, sa Matt Busby senere.
Kampen i Beograd endte 3-3, og med 2-1 fra hjemmekampen var Manchester United klar for semifinalen i europacupen. Det var ikke bare smått sensasjonelt, det var hinsides alt man kunne forestille seg.
De unge døde
Ingen som nærmer seg Uniteds mektige fotballstadion i disse dager, skal behøve å være i tvil om hva det er som opptar klubben mer enn noe annet akkurat nå. I salgsbodene har selgerne hentet fram t-skjorter med motiver av unge menn med 50-tallssveis. Duncan Edwards selger like hett som Wayne Rooney. Kapteinen fra 1958, Roger Byrne, er mer populær enn Rio Ferdinand, Eddie Colman like ettertraktet som Ronaldo.
De unge døde er antagelig mer innbringende for Manchester United femti år etter tragedien, enn de var i løpet av den korte tiden rakk å få sammen.
Noen synes United rått og kynisk utnytter det kommersielle potensialet som ligger i det legendariske laget. At det rett og slett er på grensen til det smakløse.
De aller fleste synes det er greit. «Busby Babes» er Manchester United, i 2008 som i 1958.
- Alt vi gjør denne sesongen, gjør vi for å hedre minnene til de som døde. Til de som gjorde Manchester United til det klubben var- og til det den ble, sier dagens manager på «Drømmenes teater», Sir Alex Ferguson.
En utbombet by
Da Duncan Edwards kom til Old Trafford like før jul i 1952, hadde Matt Busby så smått begynt å sette sammen det som skulle bli det mest ungdommelige og virile engelsk fotball noensinne hadde sett. Han hadde hørt rykter om Duncans talent flere år tidligere, om gutten som brukte å løpe de to kilometrene til skolen hver morgen mens han sparket en ball foran seg.
I Manchester hadde Duncan blitt spleiset med andre jevnaldrende. De var blitt innlosjert i respektable pensjonater i nærheten av Old Trafford. Fru Watson i Birch Avenue, like nedenfor stadion, var en konservativ, streng og rettferdig vertinne, personlig godkjent av Matt Busby og deretter akseptert i tur og orden av guttenes mødre. Det var nådeløse leggerutiner og frokost servert på minuttet, halv åtte, hverdag som helg. Duncan var 16 år, andre hadde rukket å bli 20, men de samme reglene gjaldt for alle. Også for Mark Jones, som ble en slags farsfigur for de yngste. Han var bare 19, men han røkte pipe.
- Manchester United var allerede en stor klubb etter datidens forhold. Andre klubber hadde likevel bedre rammebetingelser - et ord som i og for seg ikke eksisterte i vokabularet den gang, men likevel - de hadde mer å by på enn United, forteller forfatteren Gordon Burn. Han har skrevet «Best and Edwards», en bok om klubbens historie i spennet mellom tragedien i München og den endelige erobringen av Europa, med et helt nytt lag, ti år senere.
De eldre spillerne som kom til United fra andre klubber, ble sjokkert over forholdene på Old Trafford, som ennå var under gjenreisning etter at tyske bomber hadde jevnet stadion med jorden under krigen. Det var ikke stort bedre stelt på treningsfeltet The Cliff, dit spillerne - både a-lagsspillerne og rekruttene - brukte å dra med den vanlige rutebussen. Den hadde avgang fra sentrum én gang i timen.
- I garderoben lå treningstøyet spredt utover på benkene, stive av størknet leire. De ble vasket én gang i uken. De fleste sokkene var hullete. Etterpå var det fellesbad, opptil 40 spillere samtidig. Vannet de satt i ble svart før det var gått to minutter.
Gledet seg til Sverige
Slik ble guttene som skulle utgjøre «Busby Babes», så å si klebret til hverandre med hud og hår. Duncan Edwards fikk sin United-debut i april 1953. I Beograd, snaue fem år senere, sto han oppført med 195 A-kamper for United. 21-åringen hadde allerede rukket 18 landskamper for England, den siste som kaptein, og sammen med Roger Byrne, Tommy Taylor og Eddie Colman så han fram til VM-sluttspillet i Sverige til sommeren. Mange som hadde sett det unge United-laget, hadde begynt å snakke om England som en favoritt til VM-tittelen.
Hjemreisen fra Beograd hadde startet tidlig på morgenen torsdag 6. februar. Flyet var en chartret to-motors masklin, en Elizabethan Airliner, som United hadde brukt på turer til kontinentet tidligere i sesongen. Reisefølget på 44 besto av 21 spillere og ledere, elleve journalister, seks sivile passasjerer pluss mannskapet på seks.
Innflyvingen til München, der det skulle fylles drivstoff, hadde vært urolig. Det snødde tett i sør-Tyskland, og flere av passasjerene grudde seg til den siste etappen.
- På vei inn i flyet bestemte jeg meg for å finne et sete lenger fram. Jeg følte meg ikke lenger bekvem bak i flykroppen, der jeg hadde sittet på den første etappen, fortalte journalisten Frank Taylor senere.
26 år gamle Bill Foulkes, som mange år senere skulle komme til å trene Steinkjer, Lillestrøm og Viking i Norge. hadde gjort det samme valget som Taylor.
Endestasjonen
Da flyet skulle lette begynte plutselig trykknålen å vippe, og de to kapteinene besluttet å avbryte take-off. De takset tilbake til startpunktet og gjorde et nytt forsøk, men det samme skjedde igjen. Uroen hadde begynt å spre seg nedover seteradene.
Passasjerene fikk varme seg i avgangshallen, men etter en snau halvtime ble det gitt beskjed om at de kunne gå om bord igjen. Klar til ny avgang.
Tom Curry, trener og reiseleder, sto ved utgangsdøra og sørget for at etternølerne fikk slept bena med seg:
- Kom igjen, Geoff, kom igjen Roger. Duncan. Eddie. Billy. Det er ingen av oss som ønsker å bli igjen her i München, er det vel?
- Neida, forsikret de, og fant plassene sine aller bakerst i flykroppen.
Frank Taylor og Bill Foulkes, som begge satt med ryggen til cockpiten - slik var disse maskinene innredet - skjønte begge at noe var fullstendig galt også i det tredje forsøket på take-off. Flyet mistet plutselig fart, og like før det skulle lette på den glatte rullebanen, braste det inn i et hus som lå i forlengelsen av flystripen. Maskinen ble kastet rundt, knakk i to, og den bakerste delen av flykroppen traff en bensintank ved enden av rullebanen og tok fyr.
Bill Foulkes haddde vaklet ut av det halve vraket og til et inferno av flammer. Sykebilene gikk i skytteltrafikk mellom flyplassen og Isar-hospitalet. Neste dag ble Foulkes og keeperen Harry Gregg vist inn på et rom der fem av lagkameratene lå. Duncan Edwards og Johnny Berry lå bevisstløse på et annet rom, Matt Busby på et tredje.
- Hvor er resten? spurte Bill Foulkes pleierskene.
- Det er ingen flere, svarte hun.
De var døde alle sammen, revet bort på et kort øyeblikk. Tommy Taylor, Roger Byrne, Eddie Colman, piperøykeren og farsfiguren Mark Jones, Geoffrey Bent, Liam Whelan og David Pegg.
15 dager senere døde Duncan Edwards av skadene. Da hadde Manchester og resten av England så vidt begynt å forsone seg med den ufattelig tragedien, de fleste begravelsene var unnagjort. Det åttende dødsbudskapet rammet med ufattelig kraft.
Skyldfølelsen
Bobby Charlton var året yngre enn Duncan Edwards, men de hadde kommet omtrent samtidig til Manchester United og straks blitt bestevenner. At de to ikke satt ved siden av hverandre i ulykkesmaskinen, framsto for mange som en gåte. I de femti årene som er gått, har Bobby Charlton personlig benyttet enhver anledning til å holde liv i minnene om 1958-laget, og spesielt i minnet om Duncan Edwards.
- Jeg har sett på det som en livsoppgave å forsøke å tegne et sannferdig bilde av Duncan for alle dem som ikke fikk oppleve ham, sier mannen som av mange betraktes som den største nålevende United-personligheten.
- Det har vært mange gode spillere innom United. George Best var god. Denis Law. Jeg var vel ikke helt borte, jeg heller. Vi hadde våre sterke sider, men bare Duncan hadde alt.
I de første årene etter ulykken snakket de overlevende aldri med hverandre om ulykken, har de fortalt. De snakket med familie og venner om det som hadde skjedd, men det i garderoben var ulykken tabu.
- Skyldfølelse. Skyldkomplekser. Hvorfor de- og ikke vi? Det var vel det som lå i bunn, det plaget oss. Det plager meg fortsatt, sier Bobby Charlton.
Da Matt Busby omsider ble utskrevet fra sykehuset, flere uker etter ulykken, måtte han bygge et nytt lag på restene - bokstavelig talt - av det han hadde hatt. En ny generasjon unge spillere ble hentet inn, blant dem George Best fra Belfast. I 1968 vant Manchester United europacupen for aller første gang med 4-1 over Benfica på Wembley.
På banketten savnet man én mann, playmakeren og tomålsscoreren Bobby Charlton.
- Bobby har bedt om å få være i fred på rommet sitt i kveld og minnes alle dem som ikke fikk være med så langt som hit. Han ber om forståelse for det, sa fru Norma.
Selv George Best skal ha bøyd hodet i respekt for Bobby den kvelden, mintes øyenvitner.
En uskyldig tid
Når «Busby Babes» skal minnes i dagene framover, sier det noe om hvilken kraft det mytiske og folkloristiske har. Mytene og legendene lever, og kanskje ligger det et lite opprør i denne dyrkingen av et lag fra 1950-tallet også?
Den gang spillerne på Manchester United tjente omtrent det samme som tilskuerne. De kom fra de samme gruvebyene, de samme slitne østkantdelene av storbyene. En billett på Old Trafford kostet det samme som to pinter med øl
På lørdagene skrapte United-spillerne sammen det de hadde igjen av ukepenger, og gikk på offentlige dansetilstelninger i Oxford Road i Manchester. I 1957, året før tragedien, trente Roger Byrne 744 pund i året. På 21-årsdagen sin, fire måneder før han døde, kjøpte Duncan Edwards sitt første transportmiddel, en pent brukt racersykkel.
Duncan Edwards tohjuling mot Wayne Rooneys mange Jaguarer.
Roger Byrnes lommerusk mot Ronaldos 100.000 pund i ukelønn.
Old Trafford anno 1958: De 50.000 tilskuerne, antagelig uten så mye som ett eneste unntak, snakket kav Manchester-dialekt. Old Trafford i 2008: Det er flere nordmenn og japanere på tribunene enn det er lokale fra bydelen Salford, der Eddie Colman vokste opp tilstede.
Uskyldens 50-tall - pudret med glemselens maskara, bevares - mot markedsliberalismens tidsalder tidlig i det 21. århundre.
Byens store sønn
På torvet i den slitne småbyen Dudley utenfor Birmingham, løfter Duncan Edwards skuddfoten og sikter seg inn på slottet i enden av markedsplassen. Dette er så å si hjertet av det britene kaller «The Black Country», og ironien er utilsiktet, men treffende:
Her er det langt mellom de oppløftende synsinntrykkene, og for femti år siden var det mørke midt på dagen, om vi skal tro byens eldre innbyggere. Arbeidsledigheten var høy, fattigdommen betydelig, men ut av dette hullet smatt Duncan Edwards. Læreren hans på barneskolen hadde veddet en flaske whisky med kameratene sine om at Duncan en gang kom til å spille på landslaget.
Duncan kunne havnet i Wolverhampton, noen kilometer lenger nedi gata. Det var dit folk i Dudley dro når de skulle på fotballkamp. Wolves var blant de mektigste klubbene i England på denne tida, akkurat som West Bromwich et par kvartaler bortenfor. Inne i storbyen Birmingham holdt både Aston Villa og Birmingham City til, men Duncan hadde alltid ønsket seg til Manchester United.
I Dudley har de visst å ta vare på sin største sønn. To glassmalerier i St. Francis-kirken er viet Duncans minne. På kirkegården utenfor Dudley ligger det alltid friske blomster på Duncan Edwards’ gravsten.
«A Day of Memory, Sad to Recall. Without Farewell, He Left Us All.»
Fakta München-ulykken
6. februar 1958: British European Airlines flight 609 ZU med 44 passasjerer ombord, mellomlander i München på vei fra Beograd til Manchester.
Etter to mislykkede forsøk på å ta av i tett snøføyk, gjør kaptein Ken Rayment et tredje forsøk klokken 15.03. Det ender i tragedie. Flyet klarer aldri å lette, braser gjennom gjerdet ved enden av rullebanen, treffer et hus og bensinlager, knekker i to og tar fyr.
Åtte av Uniteds 17 spillere omkommer: Tommy Taylor, Roger Byrne, Eddie Colman, Mark Jones, Geoffrey Bent, Liam Whelan, David Pegg og Duncan Edwards. Av førstelagsspillerne overlever bare keeper Harry Gregg og Bill Foulkes. Bobby Charlton, som skal komme til å bli en av de aller største United-stjernerne, har ennå ikke etablert seg på A-laget.
Åtte av de elleve journalistene om bord blir også drept, blant dem flere av Storbritannias mest profilerte fotballskribenter. Tilsammen mister 23 av de 44 passasjerene livet.
Kilder:
Gordon Burn: "Best and Edwards" (Faber and Faber, 2006)
Max Arthur: "The Busby Babes" (Mainstream, 1998)
Frank Taylor: "The day a team died" (Souvenir Press, 1983)
Fakta Sir Matt Busby
Spilte i forskjellige klubber på1930-tallet og under krigen. Overtok som manager i Manchester United høsten 1946, etter først å ha blitt tilbudt jobb som spillerutvikler i Liverpool.
Med små ressurser bygde han opp klubben utover 1950-tallet ved hjelp av purunge spillere. Busby ble hardt skadd i München-ulykken og lå flere uker på sykehuset mens assistenten Jimmy Murphy holdt i tømmene på Old Trafford. Busby overtok ansvaret og gjenoppbyggingen av et nytt storlag, der Bobby Charlton, Denis Law og George Best var nøkkelspillere. Førte United til topps i serievinnercupen i 1968 som første engelske klubb, og ble slått til ridder av dronning Elizabeth. Sir Matt vant i tillegg fem ligamesterskap og to cupfinaler med United.
Døde 20. janaur 1994, 84 år gammel.
