På to år er omsetningen i eliteserien økt med mer enn en halv gang. Spillere og trenere kan glede seg over lønnsfesten.
Publisert: 04.04.2006 kl. 12:38 , endret: 04.04.2006 kl. 12:52
Norske fotballspillere og trenere er blant lønnsvinnerne i Norge. I fjor omsatte eliteserieklubbene for over 900 millioner kroner. Spillerne kan juble over eventyrlønninger.
* BT har tidligere skrevet at Martin Andresen i Brann kan tjene inntil tre millioner kroner i året i lønn og bonus.
* Tre millioner ville også Steffen Iversen fått med full bonusklaff i Vålerenga. Lønnen er neppe særlig mindre i Rosenborg.
– Lukrativt pengespill
Det er slike som koster norske fotballklubber dyrt. Fotballøkonom Arild Hervik sier spillerne har stukket av med store deler av inntektsøkningen de siste årene.
– Spillerlønningene har tatt av, og de vil bare fortsette og vokse. I Norge er det 14 klubber som slåss om de beste spillerne, og konkurransesituasjonen gjør at store deler av inntektene alltid vil havne hos spillerne, sier Hervik, som er forskningsleder ved Møreforsking.
Grunnen er enkel. Hver gang en spiller gjør det bra, blir han et salgsobjekt. For å holde på spilleren, må arbeidsgiveren sørge for å gi stadig bedre tilbud.
– Spillerne har liten lojalitet, og tyner klubbene opp mot smertegrensen, sier Hervik.
I 1997 hadde klubbene i eliteserien lønnsutgifter på om lag 158 millioner kroner. I årets budsjetter, ti år senere, er det satt av 434 millioner kroner, nesten tre ganger så mye. Til sammenlikning økte gjennomsnittslønnen i Norge med 41 prosent fra 1997 til 2004.
Trenerne i samme båt
Også trenerne har nytt godt av lønnsfesten i fotballen de siste årene. Klubbene regner med å bruke nesten dobbelt så mye på trenerne sine i år som de gjorde i 2003.
De best betalte er ifølge Finansavisen Per Mathis Høgmo (Rosenborg) og Tom Prahl (Viking) med en lønn et sted mellom 2,5 og 3 millioner kroner. Mons Ivar Mjelde må nøye seg med skarve halvannen million kroner.
– Trenerne er inne i nøyaktig det samme lukrative lønnsspillet som spillerne, sier Hervik.
Kuttet kostnader
På tross av den voldsomme oppturen, taper fortsatt de fleste klubbene penger. Norges Fotballforbund anslo tidligere i år overfor Aftenposten at ti av fjorten klubber drev med underskudd i fjor. Samlet tapte eliteserieklubbene nesten tolv millioner kroner før skatt.
I 1996 eksploderte omsetningen i norsk fotball. Bosman-dommen gjorde klubbene desperate etter å knytte spillerne til seg på lange kontrakter. Et godt overgangsmarked skulle sørge for gode inntekter.
– I 1999 ble det solgt spillere ut av landet for 170 millioner kroner. Så tørket markedet ut nærmest over natten, sier fotballøkonomen.
Fotballklubbene måtte kutte kostnader. De reduserte antallet spillere, kuttet i lønnen og skar ned på administrasjonen. Flere fotballselskaper var truet av konkurs, gjeld ble ettergitt og noen fikk hjelp av rike onkler.
– Problemene vil gjenta seg
Nå er fotballen på vei inn i en ny pengegalopp, mener Hervik.
– Hva skjer den dagen oppgangen snur?
– Problemene fra sist vil gjenta seg. Forskjellene er at klubbene nå ikke er låst i de samme lange kontraktene, men mange vil likevel slite. Spillernes lønnskrav presser klubbene til det ytterste.
Brann-direktør Bjørn Dahl sier han er enig med Hervik. Han ber klubblederne være forsiktige, selv om mange har en relativt ryddig økonomi i dag.
– Klubbene må passe på at de ikke bruker mer enn de har. Det er tøff konkurranse og vanskelig å stå imot. Men lar de seg tyne av spillerne, vil de få problemer, sier Dahl.
Han tror en del av klubbene vil få problemer når det økonomiske høytrykket slår om, og mener alle bør legge en strategi for hva de skal gjøre om alt går galt.
Mer penger gir ny lønnsfest
Men foreløpig venter Hervik at omsetningen i fotballen vil fortsette oppover. Fotballøkonomien henger tett sammen med den økonomiske tilstanden i landet, og Norge går så det griner.
– Betalingsvilligheten for fotball er enorm. Se bare på den nye tv-avtalen, sier Hervik.
Lederen av NISO – idrettsutøvernes interesseorganisasjon – Silje Johannessen sier til BT at klubbøkonomien er et ledelsesansvar.
– Den enkelte ansatte har ikke innsyn i totaløkonomien, og vil forsøke å forhandle seg frem til en best mulig å avtale for seg selv. Og når inntektene går opp, er det naturlig at en del av det går til dem som faktisk gjør jobben – spillerne.
I så fall går de en lys fremtid i møte.


