EM-semifinalen mellom Norge og Sverige i Warrington i går kveld var kampen som hadde alt: To offensive lag som angrep mens det kanskje var lurest å tette igjen bakover. Fem mål. Gedigne målsjanser. Ekstraomganger. Nerver. Drama. Praktfulle enkeltmannsprestasjoner. Og til slutt et jublende norsk lag.

Det var sikkert tusenvis av nordmenn som spratt opp av stolene sine med armene opp mot taket da Solveig Gulbrandsen avsluttet et praktangrep med å dundre inn det avgjørende 3-2-målet i annen ekstraomgang.

Hva mer kan man egentlig forlange når man er glad i fotball, er norsk og sitter og dirrer av spenning?

Tåpelig debatt
Like sikkert som at myggen surrer en het sommernatt, dukker like iltre kritikere opp når norske fotballjenter kjemper om medaljer i VM, EM eller OL.

Trygve Hegnar bruker kommentarplass i Finansavisen på å skjelle ut damefotballen for bortimot alt den er verd. I Klassekampen mener Vålerenga-patriot Arild Rønsen at jentens kamp om ball på grønt gress er like meningsløst som curling. De sammenligner nivået i kvinnefotball med herrefotball.

Hallo!?

Var det noen som snakket om Trine Hattestads mangel på kraft og styrke da hun tok OL-gull med et kast på 68,91 meter i Sydney for snart fem år siden? Spydet hennes landet nesten 30 meter bak Jan Zeleznys verdensrekord. Og det med et spyd som attpåtil var 200 gram lettere enn tsjekkerens.

Var det noen som var opptatt av portugiseren Fernando Mamedes rekordløp på 27.13,81 da Ingrid Kristiansen på Bislett i 1986 satte verdensrekord på 10 000 meter med tiden 30.13,74? Er det noen som setter Marit Bjørgens staking opp mot Frode Estils?

Fortere og sterkere
Derfor blir debatten om fotballjentenes nivå bare tull. I hvert fall når de skal sammenlignes med karer som løper fortere, hopper høyere, skyter hardere og er mye, mye sterkere.

Gårsdagens thriller på Halliwell Jones Stadium var i hvert fall mange ganger mer underholdende enn mange av de kampene jeg har gjespet meg gjennom med det norske herrelandslaget de siste årene. Så kan Hegnar og andre beskylde oss for å jukse journalistisk og late som om damene spiller god fotball.

Ut i fra sitt nivå spilte de praktfullt i går kveld. Det er slik vi vurderer jentene. Som vi gjør nå vi ser på håndballjentene og de lettkledde volleyballspillende i sanden. Vi bryr oss ikke om gutta da.

Jada, det var mye norsk forsvarssurr i starten. Det ble for puslete og nølende, spillerne var ikke aggressive eller konsentrerte nok. Feilene florerte. Men det var offensiv iver og struttende angrepsvilje, og etter hvert ga mesterskapsnervene seg.

Ung og briljant
Kanskje det ikke var så rart at det unge norske laget slet i starten. Gjennomsnittsalderen på det norske laget fra start var 24,4 år, svenskene var nesten tre år eldre. Yngst av alle var Isabell Herlovsen.

Det kan ikke være mange 16 år gamle gutter som har spesielt mye større teknisk repertoar enn Isabell. Hun har dragningene, farten og frekkheten, og innsatsen ble kronet med en herlig 2-1-scoring. Ikke skjønner jeg hvorfor hun ble tatt ut rett etterpå.

I finalen mot Tyskland er hun tilbake. Heldigvis. Det samme er Bente Nordby og Solveig Gulbrandsen, matchvinnere i hver sin ende av banen i går kveld.

Jentene tapte knepent, men rystet likevel Tyskland i åpningskampen. Søndag kan de fullføre verket. De har vist at de er gode nok.